eliinea

Hei hei. Jeg lever! 
Jeg kan ikke telle hvor mange som har spurt meg om hvordan det var å komme hjem. Jeg svarer det samme hver gang: Det er utrolig godt å være hjemme igjen, til familie og venner. Det er sant som de sier, borte bra- men hjemme best. 

Ellers er nok dette slutten for meg. Jeg legger bloggkarrieren som aldri var noen karriere på hylla og jeg lyser fred over eliinea.blogg.no. (Bloggen kommer til å være her, da jeg ønsker å gå innpå å se tilbake på hva jeg har gjort. Den har jo vært dagboka mi). Men, tuusen hjertelig takk til dere som har fulgt meg gjennom året, det har vært en ren og skjær glede å fått muligheten til å dele mine opplevelser med dere. Takk for mange fine tilbakemeldinger og kommentarer. De har betydd mye for meg når det kommer til motivasjon og trivsel.

Til slutt vil jeg si at utvekslingsåret mitt har vært helt uforglemmelig. Jeg har opplevd mange ting fåtallet får lov til å oppleve og jeg sitter her med så utrolig mange gode minner. Jeg har levd nesten 11 måneder i ett helt annet kontinent og jeg er kjempetakknemmelig for at jeg fikk muligheten til det. Tusen takk til dere som gjorde det mulig for meg å reise til Australia, og TUSEN TAKK til dere som har fulgt meg gjennom de siste 320 dagene. Jeg er evig takknemmelig.

Tusen takk for meg ♥

Hallo i luken. Nå sitter jeg i sofaen, tippaligaen er på tvn, mamma løper rundt med støvsugern, christina nerder på dataen sin og Svenn Robert har nettopp kommet hjem fra sykkeltur. Ja, alt er som før her hjemme.

Etter en sinnsykt lang reise kom endelig jeg og Kine frem til Værnes der vi begge to var veldig spente på å se hvem som møtte oss. Jeg hadde en følelse som sa at jeg ikke kom til å grine, men i det jeg  fikk øye på alle sammen som var samlet på flyplassen kom tårene og jeg klarte ikke å holde tilbake. Christina, mamma og Brian var de første som kom løpende og det var tårer å finne i alle øynene. Noen venniner hadde laget plakater og folk sto rundt å knipsa bilder og gråt sine tapre gledestårer. Det var den beste velkomsten jeg kunne fått og den kommer sent til å glemmes. [Bilder kommer]

Mange spør meg om hvordan det var å komme hjem. Svaret mitt er "fy søren, JA!". Jeg har hatt det helt fantastisk i Australia, men jeg må si at det er ingenting som kan erstatte det å være hjemme med kjente og kjære i kjente omgivelser. Det er sant det de sier: Borte bra, men  hjemme best.

Nå etter at jeg kom hjem på fredag har jeg vært mye med familie, kjørt bil, vært å sett huset vårt som bygges, vært på fest og bare slappa helt av. Jeg har uheldigvis slitt med feber og sånn siden jeg kom hjem, men jeg er på bedringens vei nå. Det gjør jo egentlig ikke noe å være dårlig heller nå da, nå som jeg har mamma som kan pleie meg.

Jetlag? Hehe, jeg har hattg det motsatt. Jeg har hatt problemer med å få sove i det hele tatt! Siden jeg kom hjem har jeg stådd opp klokka 5 om morgenen og har vært våken til sent på kveldene. Er det normalt? Jeg er jo ikke trøtt i det heeele tatt..

Skulle gjerne ha lagt med bilder fra velkomsten osv, men jeg har ikke fått bildene fra de som var på flyplassen enda.. Men det kommer ganske snart! Dersom dere lurer mer på hvordan det var å komme hjem, kan dere spørre i kommentarfeltet så kan jeg svare så godt jeg kan der!

Heisann, ville bare stikke innom for aa si at jeg befinner meg trygt og godt i singapore for oyeblikket. Besoker bare internetten naa i ett lite 10 minutt for jeg og kine skal undersoke butikkene. Er saa sinnsyyykt stort her! Ellers gikk avskjeden overraskende bra og jeg klarte utrolignok aa holde taarene inne ogsaa. Fikk  2 brev og en bamse av 3 venninner noe som var veldig sottt og rorende. viser dere naar jeg kommer hjem!

Naa maa jeg lope! hahaha,. naa kom kine: ''aaaaaaaaa herregud ka belli vodkan e hen!!! 100krona fer 1 liter vodka, tru du ae faar me d heim??'' Haha, vi har hatt en fin reise og vi holder motet og humoret oppe selv om det naa ganske snart venter en 13 timers + lang flytur til London. Vi sees!

Det er så mange tanker som fyller topplokket mitt nå, at jeg visste ikke at det var plass til så mange tanker oppi der en gang. Nå viser uret halv 9 på morgenen her i Adelaide og om nøyaktig 1 time reiser jeg til flyplassen for å møte Kine. Off the record, nå ligger jeg enda i senga mi.. Alt på rommet mitt er så nakent: bildene er tatt ned fra over senga mi, ingen klær ligger slengt her og der og skolebøkene i hylla er borte.. Akkurat som det var da jeg kom, med bare litt ekstra møbler..

I går kveld tok vertsmor meg ut på middag atme vertssøskene mine, sønn hennes og eks'n (ja, du leste riktig) til en Thai resturant. Det var forsåvidt koselig det, men når vi satt i over 3 timer var det ei som het Eline som begynte å bli stressa. Vi satt enda på resturanten klokka halv 10 på kvelden liksom, og jeg hadde verken rydda badet eller pakka alt sammen i kofferten. Haha, jeg var i seng rundt klokka ett i går kveld og jeg håpet på å få en nogenlunde normal natt med søvn. Her ligger jeg og jeg har faktisk sovet veldig godt siden jeg sovnet.. Tipper det var noe i meg som visste at jeg måtte nyte den siste natta i senga mi.. 

Skal se om jeg får internett i Singapore sånn at jeg kan oppdatere dere. Og forresten, stooor applaus til megselv: Kofferten er 20 kg! 

Australsk tid: 10.53 på morgenen. Hallo på andre siden av kula! Sorry for nada blogging i går, men hadde en siste jentekveld med Tameliya, Rebecca og Kine. Taco, filmseing og snakking sto på menyen og vi hadde det kjempekoselig. De sov over her hos Kine i natt så dro de begge to på skolen i morrest. Rart at vi ble liggende i senga å se de forlate rommet i sine fine skoleuniformer.. Vi skulle jo egentlig vært med..

Ellers fikk jeg en sinnsykt fin melding av Ty i morges. Den er veldig personlig så jeg velger å ikke publisere den her. I og med jeg ikke har vært så mye med henne det siste halvåret, kom tårene ganske fort da hun skrev hvor mye jeg og Kine betydde for henne. Hun takket for alt og bedde om ett siste møte: "Vi kan møtes i byen, sånn som vi gjorde første gangen vi møttes."

For et halvtime siden fikk jeg også melding av Anna, der hun skrev at homegroup var såå mye værre nå enn det var før. Det var en klasse vi hadde sammen der det ble ropt opp viktige ting som angår skolen etc.  Huff.. Kjenner min siste dag i Adelaide kommer til å bli kjempetøff, for nå har jeg innsett at dette er faktisk er slutten. Den ekte slutten. Slutten på eventyret mitt. Det er over, dere.

På den andre hånda, er det bare 3 dager til jeg får se verdens herligste mennesker igjen. Jeg gleder meg supermasse til å se dere igjen alle sammen, og hvis noen har lyst til å treffe to reiseslitene jenter på Værnes Lufthavn på fredag, er det bare å møte opp der ti på 2 på dagen! Jeg informerer dere nå fordi jeg vet at jeg ikke kommer til å ha tid til å blogge seinere i kveld. Har så mye jeg må gjøre...

Så dette blir nok det siste innlegget fra Eline i Australia. Jeg blogger og forteller dere om alt sammen når jeg kommer hjem igjen. Tusen takk for alt, kjære trofaste lesere. Dere har vært en stor motivasjon for meg. 

 
Vi forlater Adelaide og Australia i morgen 12.30 på formiddagen. Fra Adelaide har vi en reise på cika 7.5 timer til Singapore og der skal vi vente i 6 timer før flyet til London går. På det flyet skal vi være i cirka 14 timer etterfulgt av 2 timers venting i London. Ogsååå flyr vi fr London til Oslo, der Kine og jeg har store planer om å kjøpe oss sjokoladeboller og litago fra narvesen før vi flyver til får siste destinasjon som er Værnes. Vi snakkes på norsk jord! Herregud, jeg trodde aldri denne dagen skulle komme. 

Ønsk oss god tur da :)

Siden Eline har begrenset tilgang på internettforbindelse, spurte hun fint om jeg kunne glede de trofaste leserne med et innlegg idag. Som den snille og ekstremt flinke bloggsøstra jeg er, tok jeg utfordringa på strak arm og tenkte jeg skulle fortelle dere om hvordan det har vært å være "uten" tvillingsøstra mi i ett år.

Da Eline bestemte seg for å dra på "exchange" til Australia, var det egentlig en helt fjern tanke at jeg faktisk skulle gjøre alle de tingene vi to har gjort sammen, -alene. Alt fra det å diskutere festantrekk, pusse tenner, sykle til trening, trene, gå til skolen, se home&away, spise frokost, krangle om hvem som skal lese Se&Hør først, hvem som skal dusje først, hvem som skal ha "utstikkeren" på sofaen og hvem som skal ha det beste pleddet om natta. Alt dette som er normale og dagligdagse "gjøremål" har vi bestandig gjort sammen, men nå skulle jeg gjøre alt dette alene. Hele greia var egentlig svært fjern, men tiden gikk og sommerferien nærmet seg. Jeg og bestevennina mi Martine hadde bestilt oss språkreise og bestemt oss for å dra til California og Long Beach (utkanten av Los Angeles) som et alternativ istede for å reise bort et år. Før jeg reiste dit måtte jeg si "sees senere" til 7 av mine gode venner som reiste til utlandet.  Uansett, jeg hadde den sykeste måneden i mitt liv så langt, og hvis noen der ute synes ett år er litt i det lengste laget, dra på 1mnders språkreise og opplev verden!!! Se www.ef.no for mer info.

Da jeg kom hjem i fra Cali, var jeg alene. Ja, det var tøffe tider, men det var bare å holde hodet oppe og tenke fremover og positivt. Månedene gikk, jeg begynte andre året på idrettslinja, vi dro på klassetur, spilte fotball, jeg jobba og var med venner; alle de vanlige tingene. I oktober(?) bestemte jeg og søskenbarnet mitt for å skrape sammen penger og reise Down Under for å besøke vår søster og søskenbarn.Tiden fram i mot avreisedatoen 18.februar gikk treigt, men samtidig så utrolig fort. Gjensynet med Eline i Australia var en opplevelse jeg får frysninger og tårer i øynene av, -dere kan bare tenke dere hvordan det var å se tvillingssøstra si etter 8mnd.

Nå er det 4 dager til jeg treffer Eline igjen, og jeg er søvnløs om nettene. Det er helt SYKT at hun straks er tilbake, og jeg kan ikke vente. Vi har allerede planlagt den første helgen fra punkt til prikke, og det er godt å tenke på at jeg straks får tilbake min andre halvdel. Det beste med alt, er at vi begge at vokst så utrolig masse på å være fra hverandre, og vi har begge vist at vi klarer oss bra både sammen og hver for oss.

Avslutningsvis vil jeg bare si tusen takk til alle vennene mine som har støttet meg helt sinnsykt masse gjennom året som har gått, og jeg har fått mange "nye" venner og fått muligheten til å bli bedre kjent med mange. Jeg vil også si at jeg er utrolig stolt av deg Eline! Nyt de siste dagene du har igjen i fantastiske Australia. Vi hjemme ønsker deg velkommen hjem, vi gleder oss :-) four days to go.

Slenger med noen bilder i fra året som har gått!

"Ola Nordmann"-temafest i Trondheim med byjentene!

Fotballfest med laget.

Ole og <3meg, vorspiel før Goodbye-party.



Klassebilde, 2IDA.

et støggbra blogginnlegg skrevet av...
 :-) Christina

Å herreguuuuud så oppråd jeg har vært de siste to dagene! Internetten hjemme hos meg har vært superdupermega treiiig og jeg har ikke hatt mulighten til å i det hele tatt logge meg innpå blogg.no. Når jeg gav opp facebook i går kveld sier det noe om hvor ille det er og har vært. Nå har jeg endelig kommet meg til huset til Kine etter å ha vært ute å gått i stormen. Ja, det er ikke sommer eller vår i Adelaide lenger, det er vinter!! I dag regner det og blåser og når jeg var på bussen så jeg at gradersstokken i byen viste 11 grader. Umenneskelig kaldt jo!

Ellers hadde jeg min siste dag på Adelaide High på fredag. Det gikk overraskende bra og jeg klarte faktisk å holde tårene unna. Det var mange som sa mange fine ord til meg og Kine noe som var veldig hyggelig og bemerkelsesverdig. Appropo avskjed: glemte å fortelle dere noe. På mandag i forrige uke hadde huset vårt assembly (skolen er delt inn i hus/grupper). Der ble tema som skoleuniform, oppførsel og så videre tatt opp. Når alle trodde assemblien var over tok en av assistent rektorene mikrofonen og cirka 200 studenter og lærere rettet oppmerksomheten på oss som satt nesten helt bakerst i det han innledet talen sin med: "Lastly, we are losing two very important members of our school this week. Kine and Eline are heading back to Norway very soon." Videre sa han at vi hadde vært veldig viktig for skolen på alle vis, vi hadde knyttet gode bånd med både lærere og elever og at Adelaide High var stole over å ha hatt to jenter som oss på skolen. Han sa også at det hadde sett ut som vi har hatt den morsomt med festing (Haha, ja - Jeg og Kine har vært noen snakkiser på mandager) og andre ting, men at vi også hadde gjort en veldig god innsats på skolebenken. Til slutt ønsket han oss god tur hjem og takket for alt.  Denne "talen" til meg og Kine kom veldig brått på, og pluttselig satt jeg og Kine der med tårer i øynene..

Over til noe annet, i går kveld hadde jeg overnattingsbesøk av Kine og Anna og vi koste oss med The Notebook, is og vi endte faktisk opp med å bake ei kake som viste seg å være pudding! Haha.. Nå er det søndags ettermiddag her i Adelaide og på tapetet i kveld tror jeg det står bare filmseing og avslapping. Er ikke spesielt mye å gjøre når været er helt umennskelig, butikkene har stengt for dagen og alle de andre skal på skolen imorgen og sitter med nesene sine langt ned i skolebøkene.

Til slutt så vil jeg henvende dere til innlegget Kine skrev i sta når jeg tok meg en liten powernap. Innlegget er preget av hvordan hun føler det per dags dato, og istede for at jeg skal sitte å skrive ned mine følelser rundt hjemreisa, kan dere heller lese Kine's innlegg HER, for det er nemmelig slik jeg selv føler det!

Jeg trodde aldri denne dagen skulle komme: Siste dag på Adelaide High.. Det føles ut som jeg har sovet i nesten 11 måneder og nettopp våknet opp fra en himla lang drøm. Men drøm har blitt til realitet og den realiteten er jeg i ferd med å innse. At alt snart er over og forbi, alt er snart historie. Alt det jeg har gledet meg så utrolig mye til og alt jeg skulle oppleve.. Så i morgen er jeg forberedt på en relativt trist dag på Adelaide High. Jeg kunne ikke ha kommet på en bedre skole. Både lærere og elever har vært helt fantastiske. Thank you!!

Ikveld har jeg sittet å laget en bildefremvisning som jeg og Kine har planer om å kjøre i spansktimene i morgen. Om de stygge skolepcn tillater programmet jeg har brukt så går det vel i orden. Prøvde  laste det opp her på bloggen også, men det gikk desverre ikke.. Ooogså skulle jeg jo visere dere fult resultat av bildet og sånn vi laga til skolen, men det ligger hjemme til Kine så noen bilder fra det blir det heller ikke desverre. Er forresten ikke så veldig mye å se, det er bare det samme bildet som jeg publiserte forleden (se bildet over også), da bildet ble laget i et helt harry format så ingen ramme passet..

Ellers fikk jeg en meget trist beskjed av mamma tidligere i dag. Min kjære Oldefar forlot jorda og menneskeligheten da han sovnet stille inn i dag morges. Veldig synd at han ikke holdt ut helt til jeg kom, men jeg har en tro på at det er en mening med alt sammen som skjer her på jorda. Oldefar, du har det godt nå og jeg vet englene passer på deg. Du var en veldig veldig snill, trivelig og god kar og jeg har ikke noe problemer med å se hvor min kjære Morfar har fått sine store, gode egenskaper fra. Hvil I Fred, kjære Oldefar. Jeg kommer alltid til å huske deg som en givende mann.

Heihei! I dag er det ikke Eline som er skribenten bak blogginnlegget, men det er faktisk Kine. Å skrive på min egen blogg har jeg jaggu ikke lyst til, men å skrive gjesteinnlegg her på bloggen til Eline er noe jeg gjør uten å nøle! Oh well, jeg skal ikke gjøre stort annet enn å fortelle dere om dagen i dag.

Det begynte med en melding som poppet opp på skjermen fra Eline på morgenkvisten, om at vi kunne dra til et sted som heter Marion. Nærmere bestemt Marion shopping center... For vår del ble det desverre for det meste vindus-shopping siden vi må prioritere hvisse andre ting de kommende dagene, men koselig var det jo likevel! Vi fikk dagen til å gå, og det er det som er det viktigste.  I slutten av dagen ble vi begge litt triste da vi plutselig pratet om at dette var vårt siste besøk på Marion. Alt er jo plutselig ''det er siste gang vi gjør dette i Australia..''


Senere tok vi turen til gymmen for å være litt ''spreke'', deretter måtte vi innta litt mat før vi startet med å pakke kofferten til Eline. Det virket som et evig puslespill for å få alt til å gå opp, men vi kom i mål til slutt. Eller gjorde vi egentlig det..? Vi kom i allefall godt i gang, og bare det er jo en lettelse.

Må vegne av både meg selv og Eline tror jeg at jeg tør å si at vi begge to gleder oss en hel del til å komme hjem til kjente trakter. Tiden vår i Australia er snart omme, og det er jo såklart trist å forlate alle de herlige folkene som har vært en viktig del av utvekslingsåret vårt, men det skal virkelig bli godt å komme hjem til gamle venner og ekte familie igjen. Det er vel som alle sier, borte bra men hjemme best!  Nå ligger jeg i senga med Eline ved min side, lysene er slått av, og vi er klare for en forhåpentligvis god natts søvn. I morgen er det nest siste skoledag, og èn uke til vi setter kursen mot norsk jord igjen. Vi ankommer da hjembyen med haugevis av erfaringer og minner som vi aldri kommer til å glemme.

God natt Australia, ha en fortreffelig fin dag Norge, OG velkommen hjem fra New Zealand, Maria og Idunn!

Her er det ikke ett norskt flagg å se, ingen bunader og ingen barn som løper rundt med halve pinup'en rundt kjeften. Dagen i dag har i grunn vært normal og jeg tok meg også den friheten til å ta meg en liten blund etter skolen også. Måtte unne meg det på selveste søttende mai.  Nå snakka jeg nettopp med mamma på telfonen og jeg kunne høre korpsmusikk, barn som skrek og den pakka der. Trivsel! Jaja, nå er det jo heldigvis 17. mai hvert år. Neste år kommer jeg sterkt tilbake og jeg skal heise flagget høyere enn noen gang. Uansett, GRATULERER MED DAGEN ALLE SAMMEN. Jeg er iallefall stolt over å være norsk.

Mamma og lillebror Brian på 17. mai i fjor <3